Glorious sixteenth

16 juni.

En merkedag for tradisjonelt orienterte meitere. Ikke i Norge selfølgelig, vi nordboere har ikke brydd oss noe særlig om annet enn ørret og laks de siste hundre åra. Men i England betydde 16 juni slutten på fredningstiden for "coarse fish". Fra 15. mars til 15 juni var fiske etter alt annet enn ørret forbudt. Grunnen er åpenbar, fisken skulle ha fred i gytingen.

Uten at jeg har noen selvpålagt fredningstid har det blitt lite fiske i det siste. Derfor benyttet jeg muligheten når den bød seg, på selveste 16. juni. Grytidlig. Men det er noe spesielt ved å være ute før sola sender sine første direkte stråler ned på omgivelsene og dampen som står av vannet langsomt svinner med det økende lyset.

Nå er det bare elvene i England som har fredningstid, og bestandene reguleres med utsettinger, flytting av fisk og de fleste vann og elvestrekninger styres av syndikater eller klubber.

Det ble fisk. På første kastet, mens jeg fremdeles ikke var ferdig med å rigge meg til forsvant duppen. Et lite knøtt av en suter (for det måtte bli meite etter suter på en slik dag). Resten av morgenen gikk med til kaffedrikking og bomtilslag. Ingen flere fisk, men alikevel en deilig morgen ved vannkanten.

"Gamle dager" er utdatert. Nå står effektivitet fremst også når vi er ute og fisker. For meg handler fiske om det motsatte, å slippe unna jaget, nyte en kaffe i det første lyset og myse på en dupp. Å kjenne spenningen som stiger når de første knappenålshodeboblene viser seg. Sitte å tenke på hva jeg kan forandre for å fisken til å sitte neste gang. Høre fuglesangen som øker i styrke med lyset. Slappe av.

Men det er litt frustrerende at det bare ble èn fisk på land med så mye interesse på swimmen. Jaja, neste gang....