Nå er ferien over og rent fiskemessig har det blitt heller liten uttelling. En liten tur i Barduelva med centrepin og avondupp ga to småtassørretter og en liten tur i hjemmeelva etter stam ga en 800 grammer på flytebolle (var jaggu vanskelig å få tak på loff en sen søndag kveld gitt...). Det ble heller ikke mye fiske i det salte på den årlige Nordnorgeturen, det blåste bort. Lyspunktet var en halvkilos sei til Chavender Jr. fra kaia, den gutten ble glad for sin første fisk!

Nå er hverdagen her, så en ny tur til hjemmeelva er under planlegging...

Glorious sixteenth

16 juni.

En merkedag for tradisjonelt orienterte meitere. Ikke i Norge selfølgelig, vi nordboere har ikke brydd oss noe særlig om annet enn ørret og laks de siste hundre åra. Men i England betydde 16 juni slutten på fredningstiden for "coarse fish". Fra 15. mars til 15 juni var fiske etter alt annet enn ørret forbudt. Grunnen er åpenbar, fisken skulle ha fred i gytingen.

Uten at jeg har noen selvpålagt fredningstid har det blitt lite fiske i det siste. Derfor benyttet jeg muligheten når den bød seg, på selveste 16. juni. Grytidlig. Men det er noe spesielt ved å være ute før sola sender sine første direkte stråler ned på omgivelsene og dampen som står av vannet langsomt svinner med det økende lyset.

Nå er det bare elvene i England som har fredningstid, og bestandene reguleres med utsettinger, flytting av fisk og de fleste vann og elvestrekninger styres av syndikater eller klubber.

Det ble fisk. På første kastet, mens jeg fremdeles ikke var ferdig med å rigge meg til forsvant duppen. Et lite knøtt av en suter (for det måtte bli meite etter suter på en slik dag). Resten av morgenen gikk med til kaffedrikking og bomtilslag. Ingen flere fisk, men alikevel en deilig morgen ved vannkanten.

"Gamle dager" er utdatert. Nå står effektivitet fremst også når vi er ute og fisker. For meg handler fiske om det motsatte, å slippe unna jaget, nyte en kaffe i det første lyset og myse på en dupp. Å kjenne spenningen som stiger når de første knappenålshodeboblene viser seg. Sitte å tenke på hva jeg kan forandre for å fisken til å sitte neste gang. Høre fuglesangen som øker i styrke med lyset. Slappe av.

Men det er litt frustrerende at det bare ble èn fisk på land med så mye interesse på swimmen. Jaja, neste gang....

Hva skjer når en inngrodd kosemeiter drar til fjells?

Hva skjer når en inngrodd kosemeiter drar til fjells på hyttetur? Selvfølgelig må det meites etter tilgjengelige arter, det vil si, art, for å micromeite ørekyt ble overhodet ikke ansett som noe alternativ.

Hytta, en liten, lav, laftet og tjæret en ligger idyllisk til på en liten øy i en av tilførselsbekkene til vannet. Øya splitter bekken i to slik at det er to utløpsstrømmer, en på hver side. Den med minst vann er ganske rett og breier seg utover et myrområde rett utenfor hytta, mens den andre slynger seg rundt øya og skjærer et slingrete spor gjennom myra. Begge er fristende plasser for en ihuga duppmeiter…Det ligger også en båt der, så etter å ha rodd over alle tingene og installert oss duppmeites det iherdig i en strøm utenfor en liten odde. Noen små vak ser vi, men det er ikke mange. Kvelden er ganske varm og stille så trua er god, men vi må vende tomhendt tilbake til hytta der sommerkvelden hylles med bål, øl, whiskey og pølser. Det er godt å være på tur et par mil utenfor mobildekning!

Morgenen oppleves i en mørk hytte godt begravet i soveposen, men i ni-tiden er det slutt. Det er altfor varmt å ligge tett oppunder taket i hytta. Ute steker sola og det er nesten ingen vind. Etter en kjapp kaffekopp tar jeg med stanga på en liten rekognoseringsrunde i den breiale bekken bak hytta. Meitemarken får danse seg nedover i fri flyt stort sett uten forstyrrelser, selv om det blir en liten ørretpinne i et lite hull midt i et stryk. Men tross alt turens første fisk.

De tre andre tørner etter hvert også ut av køyene og mens den ivrigste av oss triver svipptursekken og stryker til fjells sitter resten og fisker i et lite vann et par kilometer fra hytta som visstnok skal huse ”stor fisk”. Etter turen er det ingen av oss som tror på dèt…

Når kvelden nærmer seg ror vi over vannet ved hytta. I den andre enden kommer det inn en liten elv fra vannet rett over, og en bekk fra fjellet. Mellom disse er det en stor bakevje det lukter fisk av. Og fisk er det visst der, etter 5 minutter går den ene duppen under og turens første halvkilos kommer opp. Med den pluss en på 6 hekto som jeg tok midt i strømmen og en litt mindre en av de andre tok ser det ut til at vi skal få i oss noe som er litt sunnere enn pølser også.

Det virker som om været holder seg ganske stabilt, kl 0900 blir det for varmt i toppen til å ligge inne igjen. Prosedyren fra dagen før gjentar seg, kaffekopp også rigge stanga. Denne gangen med en chubber og en plan om å trotte i strømmene rett nedenfor hytta. Duppen seiler fint nedover i strømkanten, dras inn i evja og kommer oppover igjen uten antydning til å gå under. En liten justering av dybden og ny tur nedover. Denne gangen kommer duppen halvveis ned før den går under, og etter en kort fight lander jeg en halvkilosfisk. I god meiteånd må det jo feires med øl, selv om størrelsen ikke er noe særlig å skryte av. Kommer på at det er jo en liten strøm til å fiske i, så jeg tusler de 20 meterne bort og slipper duppen ut på ny seilas. Duppen forsvinner, og der satt det enda en halvkilosfisk, gitt. Ny ølpause, også frokost...

Dagen går stort sett med til det man gjør på sånne turer, duppe litt (i dobbel forstand), spise litt og pilse litt. I åtte-tiden tar vi båten over vannet igjen. Det trekker litt kald luft over vannet denne kvelden, og det er mindre aktivitet å se enn dagen før. Allikevel klarer vi å lure opp et par små, og nå har alle fått fisk. Vi begynner så smått å tenke på å returnere til hytta, men bestemmer oss for å ta en siste snurr inne i bakevja. Et av kastene mine treffer tilslutt nøyaktig der jeg vil ha det, helt inne i strømkanten nærme land. Den begynner å drive utover, men så forsvinner den under på en slik måte at det ikke er tvil om at det er en fisk som har nappet med seg marken. Jeg merker med en gang at denne er betraktelig større en de på 5/6-hekto jeg har fått tidligere på turen. Denne klarer faktisk å stjele noen meter sene innimellom, men det tar ikke så veldig lang tid før den lange matchstanga har tømt den for krefter. Fasiten er 2930g prikkepetter.















Jeg synes det var en helt grei avslutning av turen og pakker sammen for kvelden. Morgenen etter må allikevel ventetiden på de andre kortes med litt trotting, så siste fisk ble en slank 5-hektos fisk tatt på centrepin og ul-stang i en av strømmene ved hytta. Faktisk nesten like morsomt som den store fra kvelden før, men bare nesten.

Suter og sviende nederlag

Opp som en løve og ned som en skinnfell, sånn føltes det under dagens morgenpass. På samme plass som i dagene før har gitt meg karpe og karuss kom det i dag opp en suter. På samme fôr, men med mais boostet med vanilje tok det ikke lang tid før det var bevegelse i duppen. Den fightet bra, og gikk seg nesten fast i vannliljene to ganger før den klar for håven. Altså; Opp som en løve! Etter fotografering og veiing fikk fisken friheten tilbake, og den roen man kun kan forvente en tidlig søndags morgen senket seg igjen. Men den varte ikke særlig lenge, duppen gjorde det velkjente hoppet, og skled under. BANG! og den satt, men jeg ble fullstendig overrumplet av styrken da fisken dro igjennom vannlijene og jeg gjorde en fatal feil. Jeg forsøkte å holde igjen, men fisken var allerede igjennom vannlijene og stanga ble nesten vridd ut av hendene mine, noe som førte til at jeg holdt igjen hardere og SNAPP! der røyk snøret. Ned som en skinnfell...Jeg ble sittende et par timer til uten mere hell, kun to mort kom på besøk. Og selv om jeg er superfornøyd med suteren, igjen "ny art", er jeg desto mer misfornøyd med den tapte fighten. Men jeg er èn erfaring rikere; Og neste gang...

Karuss og avstandsforelsket knott

Morgenstund har bly i munn! Ihvertfall føltes det slik i dag tidlig da jeg kreket meg ut av senga kl. 04:30. Men jeg var mer enn klar for å gjenta suksessen fra kveldsturen dagen før da jeg tok min første karpe under et røykteppe. Fremdeles uten myggmiddel, men satset på at sola skulle holde de værste svermene unna.

Jeg fòret lett opp på samme plass som sist. Det var ikke noe aktivitet å se, vannet lå som et speil. Bare vannloppene lagde enkelte små kjølvann som for å understreke stillheten. Stanga ble kjapt rigga, og to maiskorn på en krok str. 12 under en slank dupp landet med et mykt plopp og knuste det perfekte speilbildet av sommermorgenen.

Jeg forberedte meg på vente en stund, men duppen gjorde plutselig et hopp, la seg til ro igjen et kort øyeblikk før den gikk langsomt, men bestemt under. "Typisk mort"- tenkte jeg og ga et dvaskt tilslag. Svaret var brutalt og match-stanga ble bøyd rund mens fisken der nede satte fart mot vannplantene. Den nådde de nærmeste vannlijene-bladene og plutselig satt det bom fast. Jeg minsket presset for å få fisken til å gå, men ingenting skjedde. På et eller annet mirakuløst vis var kroken overført fra fisken til en vannlijerot! Etter en saftig runde banning senket roen seg over swimmen igjen og duppen lå stille der ute. Fremdeles ingen tydelige tegn til aktivitet fra underverdenen på overflaten. Resten av morgenen gikk med til å se duppen dirre såvidt og sette på nye mais-korn. Karuss på swimmen! Etterhvert som sola ble varmere lå duppen stillere og jeg måtte vende hjem med uforettet sak og et ønske om at det snart skulle bli kveld.Klokken ble 21:30 før jeg var på plass på samme sted igjen. Roen fra morgenøkta var erstattet med en fredagskveld i emning, fjerne lyder fra stereoanlegg og rusende biler. Det var imidlertid ingen tegn på feststeming under vann. En lett bris lagde små bølger og holdt de værste hordene med knott og mygg unna. Denne gangen var jeg forberedt på at de ville komme når brisen døde og var marinert i myggolje. De hadde antallet, men jeg hadde teknologien!

Selfølgelig fortsatte frustrasjonen, duppen dirret, gjorde noen små hopp mens overflaten viste tegn på viftende finner der nede som satte vannet i bevegelse. Det var tydelig at det hjemmekomponerte kakaofòret virket. Det er et lite kick å se den første positive nappindikasjonen, duppen som glir til siden og sakte ned under vann. Denne gangen setter jeg et konsentrert og kontant tilslag, og den sitter! Det er med en gang tydelig at det ikke er den samme kraften i denne fisken som i den jeg mistet under morgenøkten og etter et par runder inne i åpningen i vegetasjonen ender den i håven. En nydelig karuss, kanskje ikke noe monster, men en fin fisk. Og, ikke minst, min første. Fisken ble lagt pent ned på den våte myrmosen og fikk tatt portrettet sitt. Den ble raskt redusert til et tall, og fikk et beundrende blikk mens den gled ut av hendene mine, tilbake i sitt rette element. 1180 g. karuss setter fart mot tryggheten igjen.Uffda, neste gang tar jeg med caps...

Resten av kvelden gikk med til samme øvelse som tidligere på dagen, dirrende dupp-stirring. Og med knotten og myggen som en sky rundt (ikke på, ikke i nesa eller ørene) var jeg ganske fornøyd med det.bilder kommer i morgen

Karpe, knott og røykteppe

Lysten til å oppsøke mygg- og knottinfiserte våtmarksområder i tilknytning til et av Oslos populære meitevann overmannet meg i dag. Fotball VM hadde en av sine minst interessante dager, så arbeidet med å mørklegge stua ble lagt på hylla og bilen ble lastet med fiskeutstyr.

Selfølgelig og som vanlig var jeg uten kjøpefòr. Derfor ble noen halvtørre brødskiver lagt i ovnen mens jeg spiste middag. Etter at vomfyllet var på plass ble de nå knusktørre brødskivene kjørt i foodprossessoren sammen med noen loffskiver, og etter en tur i kjøkkenskapet ble blandingen boostet med kakaopulver...Med dette, noen rester hamp fra forrige tur og en boks Green Giant hoppet jeg i bilen. Sola var fremdeles over trærne da jeg kom frem, og vannet ble kruset av en lett bris. Noen små baller kakaomix landet med et lite plask i en åpning i blekkene, stanga ble rigget med en liten waggler og en centrepin-snelle. Det tok ikke lang tid før noen små bobler fant veien til overflaten rett ved duppen. Aha, sikkert en hunfisk med PMS. Håper hun liker søt mais også...

Det er ufattelig nervepirrende å vente på de første forsiktige små dragene i sena som gir bevegelse i duppen, og det virket som en evighet før de første små signalene viste seg. Det hjalp heller ikke at sola nå var bak trærne og myggen og knotten var blodtørstige på krigstien. Heldigvis hadde jeg "pappas bil" i dag da min gjorde sitt beste for å spyle panseret på innsiden her om dagen. Forutseende som jeg var hadde jeg lånt med meg en rullingspakke jeg fant under setet. Nå er det lenge siden jeg røyka sist, og jeg klarte å holde meg til lett puffing uten å innhalere. Jeg har jo tross alt sluttet! Hah, hvem trenger myggmiddel når man kan kjederøyke?

Til slutt dro duppen sakte avgårde og under...Skjulestedet under røykteppet ble forlatt, tilslag og et kontant svar. Det var en sterk liten fisk som gjorde sitt beste for å komme fri. Først inn blant blekkene på venstre side, oh, en finte! Full steam mot høyre! Relativt raskt fikk jeg presset fisken til overflaten, den hadde tapt slaget og gled inn i håven. Min første karpe, et nesten perfekt lite eksemplar av arten. Da kom jeg på at denne turen strengt tatt var dømt til å lykkes. Kameraet er jo på ferie slik at jeg skal kunne se hva poden har gjort under besøket hos svigerfar. Jaja da ble det et par elendige mobilbilder.
Etter dette mistet jeg en og aktiviteten forsvant med lyset. Det blir nok ny tur snart!